Dagen var onsdag den 28. mars 2007 og vi var så klare vi kunne bli til ett keisesnitt. Jeg hadde ikke sovet mye den natten og kjøreturen til sykehuset i Fredrikstad var et hælvete for mage og nerver fra min side. Robert var ganske avslappet enda.
Han hadde jo selvfølgelig sovet godt også da :) Det første jeg gjorde da vi kom frem til sykehuset var å løpe til nermeste do for å bli kvitt mitt fornødne.. hehe
Så tok vi heisen opp til B2 med den store tunge kulemagen min og all den unødvendige bagasjen. Vi ble henvist til rommet vi skulle ligge på fra onsdag til lørdag. Leenge, tenkte vi.

Klokken var nå ca 0700 på morgenen. Trøtte, slitne og nervøse. DENNE dagen skulle vi bli foreldre! Idag skulle vi endelig få møte prinsessa jeg har hatt i magen i
9 måneder! Vi gledet og gruet oss for det vi hadde fremfor oss. Første jeg grudde meg for nå var å sette i kateter. AU! Ganske så ubahgelig ja, men trøstet meg med at det var sikkert veeeldig greit å ha det der etter inngrepet.

Så ble vi rullet inn på et slags venterom for alle som, skulle operes på denne tiden. Alt fra galleblære til keisersnitt :) Robert fikk på seg fin grønn uniform og tankene mine gikk til Gray`s McDreamy..hehe.. ihvert i ca 3 sek til nervene mine kom tilbake igjen... Lenge siden jeg har hatt så kraftige nerver ja. Mens vi lå der og ventet på å bli rullet videre inn til operasjonssalen, så kom jordmødre, anestesileger, kirurger og gud vet hvem og hilste på og sjekket diverse. Tulla lå fremdeles i seteleie selvfølgelig.

Vi ble rullet inn, og haugevis av grønnkledde var i rommet. De la meg over på en kjempesmal operasjonsbenk hvor armene mine skulle ligge ut på hver side.
Jeg så ut som jesus på korset der jeg lå. De stakk meg i begge hendene og fylte meg med... tja.. hva var det egentlig??
Så var det neste ting jeg grudde meg masse til, nålstikk i ryggen. Spinalen.
Først fikk jeg et stikk som skulle bedøve for spinal-stikket. Den var værst, men jeg syns det var værre å sette i kateteret faktisk. Spinalen stakk litt, men det gikk greit. Nå var det værste over tenkte jeg.. men neida.

De la meg ned igjen og vippet benken litt på si, så jeg nesten ble vippet ut på en måte. Robert var i bakgrunnen et sted altså, men nå var jeg mest fokusert på å kjenne om følelesen i underkroppen skulle forsvinne. Den ble tyngre og tyngre.. men jeg tror jeg hadde følelser i den fortsatt. De kløp meg med pinsett på magen og en kald svamp på overkroppen. De sa jeg skulle kjenne at de tok på meg, men det skulle ikke bli kaldt eller gjøre vondt da. Jeg var nervøs, spent og urolig og syns jeg kjente at det gjorde LITTvondt og at det var LITT kaldt, så plutselig satte de igang. Jeg var absolutt ikke klar for dette. Jeg kjente de kuttet meg opp og gispet til. AU! Sån skal det vel ikke være?? Så fikk jeg bedøvelse for hvert lag de kuttet, og litt lystgass i tilegg. Det ville jeg ikke ha. Det ble tungt og puste, jeg ble uklar og det føltes ut som jeg var på en solid syretripp (ihvertfal kjente jeg meg igjen i hvordan filmer forteller om det) Da de tok ut Marion føltes det ut som om de tok tak i alle musklene og senene i mageregionen min og dro og sleit i dem. Det gjorde så sinnsykt vondt. Det føltes ut som en evighet. De snakket i ekko rundt meg, det snurret og jeg trodde jeg skulle svime av. Jeg hørte de snakket rundt meg. Jeg knuste hånda til en elle annen til Robert tok over. Jeg hørte et barneskrik og at Robert ba meg se, men jeg klarte ikke reagere. Jeg hadde visst øynene knepet igjen og ventet på at smertene skulle forsvinne. Også satte de meg i narkose.

Jeg fikk ikke sett Marion under fødselen. Det var jo derfor jeg skulle få denne spinalen :( Så var det den som gjorde at jeg IKKE fikk sett henne før senere på dagen. Det er dette som er trist. Hvorfor klarte jeg ikke å se når jeg hørte de ba meg om å se? Jeg hadde jo sååå lyst til det. Men det var deilig å få kommet inn i narkose ja.

ca kl 1200 våknet jeg fra narkosen og der var Robert og prinsessa vår! Hun var jo sååå nydelig!! Verdens vakreste! Og hun tok puppen med engang!
Alt var så fint da :)

Marion kom til verden klokka 0856, veide 4040g og var 35cm fra hode til stomp og bena hennes så ut som en M stakkar :) Men noe så nydelig har jeg aldri sett og morsfølelesen kom i samme sekund jeg så henne og alle smertene var glemt.. nesten! :)

Resten av oppholdet på Fredrikstad kan jeg ikke klage på. Her var det hjelp å få i bøttevis. Kirurgen og anestesilegen kom og snakket med meg om den misslykkede spinalen og forsikret meg om at dette ikke skal skje meg igjen om jeg skulle komme tilbake å å få et nytt keisersnitt.
Den tid, den sorg... det blir nok en god stund til det ihvertfal :)

Nervøs blivende mor før keisersnittet.

Lille prinsessa bare noen minutter
etter keisersnittet. Mor ligger i
narkose enda.

En liten smak av pupp :)

En fersk, liten, sliten og stolt familie.
(Ca 10 timer ferskt)

En stolt pappa og lille nurket vårt.

Her er såret dagen før jeg tar agraffene. Ca 9 dager etter keisersnittet.